BAMBAM A.K.A. HOUDINI UTE PÅ EGEN LABB (samt en utslitt Matte...)

 Her har vi en skikkelig smarting. 

Planen i dag var å få raket løv. Men som fremkommer tydelig nok av denne videoen, hadde BamBam andre planer som han ikke diskuterte med meg på forhånd. 

Her rekognoserer han. Typ: "Hvor fast sitter denne selen egentlig?", "Hvordan kommer jeg herfra og opp i nærmeste tre?"

Og jeg burde jo ha sett det fra andre siden av kameraet hvordan hjernecellene jobber på fullt spreng og hvordan det legges planer bak i pannen på denne tilsynelatende lille, uskyldige og søte gullgutten.

Det hele endte med at han tryllet seg ut av selen, mens jeg brukte ett sekund på å gripe etter raken.

Dermed løp vi rundt i hagen en times tid, og BamBam så til å ha det superkul der han sprang først og jeg etter. Og gjerne skulle han inn i det tetteste krattet med torner og greier, for han kryper jo under, men jeg får jo skikkelig stryk av både busker og kratt....

Vel - han har hatt det kul i dag. 

Nå er vi utslitt begge to.

 

VEIEN TILBAKE

Fra et sted like fjernt som det ytre roms uendelighet,

men samtidig 

like nært som min egen puls spør jeg mitt eget speilbilde: 

- Hvor ble du av?

- Lot du vinden som blåser gjennom skogen og over slettene ta deg med?

- Lot du ikke Solen skinne på deg og gi deg varme?

- Lot du deg sluke av de dype og mørke vannene der du dvelte for lenge?

- Lot du deg begrave under plikt og andres forventinger?

uten å legge merke til skjønnheten i hvert eneste øyeblikk?

Jeg svarer:

- Vinden som raser gjennom skogen og over slettene blåste vekk stien. 

Alt jeg kunne se, var fotsporene etter de som gikk før meg. 

På sine veier. 

Mot sine mål.

 

Det var da skyggene stadig ble lengre og i erkjennelse av den kommende kveld, at Solens nærvær gjorde seg kjent. 

 - Og i de dype og mørke vannenes klare speilbilde kunne jeg skimte konturene av noe jeg engang hadde kjent.

Ved vannenes kilde, begynner veien tilbake.

Juliane, 12. november 2024

NÅ BLIR DET VÆR IGJEN! DET ADVARES MED STORE TYPER I DAGBLADET

Nå gjelder det å passe seg! Det blir vær! Under overskriften

 "KLAR ADVARSEL- PASS PÅ!!", 

meldes det at det blir litt forskjellig vær i hele landet. 

Noen får litt snø. Det kan det bli litt glatt enkelte steder. Andre får beholde mildværet en stund til, men andre igjen må belage seg på å ta fram vinterjakka. 

Jeg burde aldri lese aviser før jeg får morgenkaffen. Før jeg har fått min halvtime til å nyte den guddommelige morgenelixir, er jeg ikke beredt på å møte verden. Minst av alt kriser, ødeleggelser, livfare, krig, flomkatastrofer, branner o.l. 

Tatt i betrakning at vi nå skriver 11. november, så er det en mulighet for at vi har taklet denne "krisesituasjonen" før. I andre år. I november.

Push-varsler på mobil er nå kansellert. Det har ligget i kortene en god stund. En almen utmattelse av nyheter. Har gått fra å være en person som er litt over snittet interessert i å vite noe om hvordan verden har det fra dag til dag, til å bli en som nå kjenner at hodet er bombardert. Det er virkelige nyheter, det er innbilte nyheter, det er nyheter som ligger der som en mulighet for katastrofer, det er kriser som journalistene dikter opp, og virkelige katastrofer. 

Hva som er hva skal jeg ikke ha sagt noe om. Det som er tull og töys - f.eks. at "nå må vi virkelig passe oss for väret", gir ikke annet en stress over situasjoner vi ikke er herre over. Ubrukelig informasjon som i beste fall resulterer i et skuldertrekk og at man tenker: "Takk for sist". I verste fall vil man de facto komme til å oppleve kriser med vær rett og slett fordi man fokuserer på det. 

Litt som med fredag den 13. fenomenet.

Det finnes ingen grenser for hvilke katastrofer et helt vanlig, norsk vär kan komme til å resultere i skal man tro dette tankelöse babbel i denne mökkablekka! (Ikke at annen type media er bedre enn denne. De skriker alle sabla höyt).

Det finns heldigvis muligheter hvis man ønsker å ta tilbake egen plassering i hjernen. Aller først får man sørge for at man selv ikke bidrar. Det er lett. Man holder bare helt kjeft og dermed har man ikke bidratt til hylekoret. Så får man fjerne alle push-varsler fra media til mobil. Til slutt får man begynne å litt etter litt ta tilbake egen hjerne og styre den til å opparbeide et lite overskudd. 

Siden kan man bidra litt til verden med det lille overskudd man har. Men før man har fått være i fred en stund, får man ikke gitt noe. Har man latt media styre eget fokus feil, er man overveldet og forlammet. 

Man tenker sent når man står i daglige situasjoner, fordi det rett og slett er helt fullt i hodet. Du har gitt hjernen plass til å bearbede en hel haug med informasjon du ikke kan bruke. Man tenker feil, og har helt feil fokus.

Det er närmest utfattelig at man frivillig har latt seg slavebinde og manipulere av de som hele tiden skriker höyest. Overskriftene har enorm makt. Til slutt har man latt seg "oppdra" til å tenke på måter andre har bestemt. 

Dealen for push-varsler til mobil er: "Vi sender deg overlessa stresspakker flere ganger om dagen. Du på din side har godtatt å la deg oppdra av oss."

Ta livet ditt i egne hender. Som forlammet og overveldet er du ubrukelig i alle andre sammenhenger enn for å puste og ta opp plass. Du trenger overskuddet ditt. Det du får når gjør det du kjenner for. Når du passer dine egne saker og "stopper klokka". Hva det enn er du kjenner for å gjøre, gir deg overskudd til å være et medmenneske.

Det er nå helt slutt på dette. Punktum. Finale Slutt. Fikk ikke lenger plass selv i eget hode. 

 

Gaven kom som bestilt. Noen ganger er man så heldig at man nærmest tenker at nå har Universet gitt meg en mulighet til å finne roen i meg selv. En gave kom som en porsjon surdeig fra min fineste kollega Susanna! 

Takk Susanna! Du i deg selv er en gave! Jeg fikk en gave som faktisk krever nærvær i både tid og rom, en gave som vokser, en gave som kommer til å gi næring når man passer på den og en gave som er sunn!

Mine ord til deg som leser er i dag: Finn ditt eget.

 

OM EN KJØRELÆRER OG LITT OM STYRING I LANGE SVINGER

.

Jeg hadde en bra kjørelærer. 

Ikke at jeg på noe som helst vis kan skryte på meg å være en utmerket sjåfør. Det ville vært blank løgn. Men det er sant at jeg hadde en bra kjørelærer. Han var en klok mann og jeg tror hans kommentarer til min bilkjøring mange ganger fikk viktighet på mange flere måter enn han selv hadde tenkt. 

I førsten syntes jeg det var vanskelig å holde kursen gjennom lange svinger. Det ble ikke så mye "hit og dit" og vingling som styring rett mot grøftene. Min skrekk for at jeg skulle havne i grøfta, resulterte selvfølgelig i at det var i grøftene jeg ville ha havnet om det ikke var for kjørelæreren.

Det var jo bare grøftene jeg så. Satt og kjørte med likhvite knoker og holdt meg fast i rattet som om det var eneste faste holdepunkt for å ikke ramle ned fra planeten jorden.

Kjørelæreren ville med rolig stemme si: "Se slutten av svingen. Det er dit du skal". 

Jeg tenker veldig ofte på dette med å se slutten på lange svinger og holde oppmerksomhet på det jeg vil. Kanskje det beste rådet jeg har fått.

Å gi bort oppmerksomhet og å fokusere på grøftene leder inget annet sted enn til gröftene. Det er først når hele ens fokus går til det man ønsker at man har sjans til å komme helskinnet fram.

De som har fulgt med i mediene den siste tiden, har kanskje gjort samme observasjon. Den siste tiden har vi sett udelt fokus på frykt, grovheter og maktmisbruk. I mediene har vi blant annet fått presentert politikere som forsøker å tilrane seg makt ved hjelp av manipulasjon, løgner, og ved å skape angst. Som dessuten tar til orde for å avskaffe demokratiet. De vil styre gjennom å holde mer enn halve befolkningen, kvinnene, konstant gravide og lenket mellom seng og kjøkkenbenk. De ønsker å styre gjennom å kneble særlig kvinner. 

 

I full "The Handmaid's Tale" stil, vil de forlange at kvinner skal oppgi retten til å bestemme over egen kropp. Vi har sett kvinner som har dødd av forblødning på parkeringsplasser utenfor kvinneklinikker fordi de ikke fikk help til å avbryte et svangerskap som for henne ble farlig å gjennoföre. De vil at staten skal ha forvaltningsrett over kvinners kropp.

Dette hadde ikke vært mulig uten medias tanketomme og bevisstløse dekning. Uten frykt og angst, kan ikke despoten beholde makt. Uten dette mediaskapte feil- og skjevfokus, hadde despoten blitt ledd ut og parkert for tid og evighet. Lite, eller kanskje nærmere bestemt ingen oppmerksomhet har blitt gitt til de som drømte om noe bedre. Som ville ha likebehandling av alle, likeverd og fred. Å snakke om fred gir ikke overskrifter. De som ønsket at folks liv skulle inneholde mer enn bare å slite seg ihjel for å leve, ble närmest tiet ihjel. Som kanskje også hadde konkrete planer om å gjøre livet lettere for de fleste. 

Vi hørte nesten ikke om dem. Om hva de ville. 

Klovnen har på nytt inntatt sirkusmanesjen. Han tok ordet, og fikk beholde det. Nærmest uimotsagt. De fleste av oss slukte åtet rått. Man bet seg fast i en youtubevideo som sjokkerte, som fanget øyeblikkets  oppmerksomhet og så gjorde algoritmene resten.

Jeg er en ukuelig optimist. Overbevist om at om at ser man slutten på svingen, ser man for seg det man vil, det man ønsker, så kan man nå dit og få oppleve at visjonene manifisteres. Hvilken verden er det vi vil ha? For øyeblikket befinner verden seg i en dyp grøft. Hvordan havnet vi der langt nede i denne gjørma?

Vi kommer opp av grøfta når vi bestemmer oss for det. Holde fokus på målet - og bare på det. C.G Jung sa følgende: 

"What you resist not only persists, but it will grow in size". 

Jeg tror han hadde rett. Fokuser på det du ønsker. På hvilken verden du ønsker deg. Og skyt rett på målet.

TREET

.

Ingen leker i verden kan erstatte dette treet. Det står midt i kattegården, og fungerer som klatrestativ. Det var mye stress i försten med dette treet. 

Rainy kom jo först til oss og vi tok henme med ut i kattegården for å gjöre seg kjent der. Hun elsket kattegården da og hun elsker den nå. Men jeg hadde aldri trodd at hun kom til å befinne seg mer oppi treet enn på bakken, og jeg hadde vel fått panikkanfall om jeg hadde visst om det på forhånd.

Så kom BamBam etter en stund og han var også mer oppe i treet enn på bakken. 

De elsker uteliv. Maine Coon er også en naturrase, og det merker man tydelig på deres meget sterke jaktinstinkter, trangen til å väre utendörs så mye som mulig og dessuten deres sterke kroppsbygning, og dessuten på pelsen! Pelsen er närmest vanntett med de lange vannavstötende overhårene og den kraftige underpelsen.

En katt som er bygd for å klare seg ute faktiskt. Bygd for fart og for jakt!

Rainy har lärt bort alle rampestreker hun kan til BamBam. Og BamBam har värt en lärevillig student! Rainy fant ut alt selv, da hun ser ut til å väre en talentfull både oppfinner av rampestreker og en läremester. 

Her viser hun sine kunster og hun var bare måneder gammel innen hun satt oppi dette treet helt av seg selv. De förste gangene löp vi rundt med stiger og skrek og bar oss over hvordan vi skulle få ned Rainy fra treet. For det ble snart tydelig at veien opp var lett og morsom. Men turen ned igjen var bratt og skremmende!

Vi sto der da hun også löste dette selv. Hun kastet seg rundt, fikk tak med alle fire spikervanter i grenen, gjenvant balansen, og i et eneste höyt svalestup, i ett eneste elegant hopp, befant hun seg igjen på bakken.

Da BamBam hadde vokst seg til litegrann, og stått på bakken og fulgt nöye med på Rainy's instruksjoner, var han der også. Veien ble ikke lang for ham fra å stå på bakken som student til å selv ha tilegnet seg kunnskaper en Mester verdig!

Rainy var nesten voksen da BamBam flyttet til oss. Hun var vel kanskje i samme utviklingsalder som en opplöpen menneskelig ten-åring da han kom. Full av egne ideer. Full av spillopper, gymnastiske övelser og påfunn. 

Så spörsmålet blir: Hvordan i alle dager skal man kunne skape et like interessant miljö för disse spiloppmakerne inne i vinter?

 

HØSTPÅFUNN

Noe skal man finne på når vi har skrudd tilbake klokka en time, dagslyset forsvinner mer og mer, og det blir hufsete og kjölig ute. Her er Zilga-druene ferdige, så tenkte jeg skulle koke opp saft av dem i år. 

Druene klatrer på gjerdet til kattegården og på sommeren er det så tett at man nesten ikke kan se inn der. Nå har mesteparten av bladverket blitt borte og bare drueklasene står igjen. 

Disse druene er egentlig ikke så veldig gode å spise rett fra stokken. Og i saft blir nok smaken noe besk for mange, men som alltid: Smak og behag. Selv liker jeg best törstedrikker som ikke er for söte. Synes egentlig at de söte drikkene ikke er så bra på å slukke törst, så jeg synes nå denne saften er god allikevel jeg, da. Faktisk en helt utmerket törstedrikk, og dessuten svært sunn.

På NRK's nettside står det å lese fölgende: "Druer er rike på glukose, fruktose og karoten. I tillegg inneholder de A-, B- og C-vitamin, kalsium, jod, kalium, natrium og bioflavonider".

Leser dessuten at de også er rike på vitamin K, og tenker at man da bör være ekstra forsiktig med druer om man går på blodfortynnende legemidler. 

I alle fall: Jeg dundret igang saftkoker'n for å få nytte av de edle dråper! Det ble dessverre ikke solbær den ble brukt til i år, da det viser seg at vi har huggormer like bak garasjen der solbæra står. En eller annen løsning må det finnes for huggormer som behøver et tryggere bolig, så vi får se om man kan få gjort noe med dette neste vår.

Vi får se. Det eneste helt sikre i denne sammenheng er at det ikke kommer til å bli undertegnede som personlig med egne hender flytter et huggormbol! Sånt overlater jeg til ekspertisens kyndige hender!

Saftkoker er veldig praktisk å ha når man bor midt i en skog med fri tilgang på alle sorters herlige skogsbær, hagen full av epler, druer, stikkelsbær, solbær og rips. Det er tiden som begrenser meg. (Hadde det ikke vært for den jobben som hele tiden krever ens nærvær.... osv. osv.) Saftkoker'n var en av de første tingene jeg skaffet meg da jeg flyttet ned hit i de herlige smålandske skoger. 

En saftkoker er egentlig tre kjeler som settes sammen til en, der den nederste bare er en vannkjele. Den midteste delen er en oppsamlingskjele for den ferdige, dampede saften, og den øverste og tredje delen er delen man fyller med frukt eller bær. Den har en sil som bunn slik at ikke noe bøs kommer ned i saften. Man slipper da å sile saft i det hele tatt. Det eneste man gjør med bærene eller frukten er å skylle den godt med vann før man fyller den med bærene.

En slange går fra oppsamlingskjelen og denne har en sterk klype som gjør at man hele tiden har full styring med hvor saften havner, og der har man da steriliserte flasker som saften renner ned i. Når flasken blir full setter man på klypen igjen sånn at saften blir værende i oppsamlingskjelen til du står klar igjen med en ny flaske å fylle opp. 

Mindre stress, mindre jobb og søl enn om man må holde på å rense og sile og sile må man gjøre mange ganger om man skal få en ren og klar saft. Så saften blir til ved at dampen driver ut saften og den kommer ren og klar ut gjennom slangen! 

Mamma hadde saftkoker da jeg var liten. Før i tiden var det litt sånn at om en av fruene hadde noe, så hadde i grunnen hele nabolaget det også. Mamma hadde saftkoker og symaskin. Fru Moen hadde telefon. Så hele oppgangen hadde da telefon. Man la igjen en krone i ringepenger på Fru Moens telefonbord og så fikk man ringe forutsatt at man gjorde unna alle telefonsamtaler før klokken 17:00 for å ikke bruke for mange "tellerskritt". 

Om det var lister i omløp der man hadde nedtegnet hvem som sto på tur på saftkoker'n skal jeg ikke ha sagt noe om, for på den tiden var jeg ikke så innsatt i disse detaljene, men alle visste hele tiden hvem som hadde saftkoker'n og hvor lenge vedkommende hadde hatt den til sin rådighet. Det fungerte såvidt meg bekjent helt utmerket og den kom tilbake skinnende ren etter hvert utlån. 

Mye vann har rent under mange broer siden den gang....

Tilbake til nåtiden. Druesaften gjør jeg på følgende måte:

SAFTEN:

Lurt å sette flaskene i oppvaskmaskinen aller først, da dette tar litt tid. Kjør en omgang på 70 grader i minst en time. Dette fjerner nesten alt av bakterier som kan lage problemer. Full beskrivelse av hvordan glassflaskene forberedes finnes litt lenger ned i teksten.

OPPSKRIFT DRUESAFT:

Vann til damping - ca 3 liter

2,8 kg. druer

250 gram sukker 

GJØR FØLGENDE: 

 

2) Fyll opp den nederste kjelen med vann.

3) Fyll opp den øverste kjelen med druer. (Med stilker og stener og alt sammen - silen i bunnen på kjelen gjør at ikke noe av dette bøsset blir med i saften).

4) Fyll på sukker etter smak. Til 2,8 kilo druer brukte jeg 250 gram sukker. Man kan gjerne ta både mer eller mindre - alt etter egen smak.

5) Sett platen på full styrke til vannet i den nederste kjelen koker og det "svetter litt" under lokket på kjelen med druene. Da vet man at prosessen med dampingen har startet. Når du har kommet så langt at du har satt på varmen, er det praktisk å få i gang vasking og sterilisering av glassflasker. (Se lenger ned for beskrivelse).

6) Når dampingen er i gang, kan du dempe temperaturen på platen. Det viktige er at vannet koker. 

7) La det putre og koke en times tid. Når saften begynner å komme i slangen kan du begynne å tappe på flasker.  

Flaskene er et eget kapittel som er særlig viktig hvis man har tenkt til å oppbevare den f.eks. i kjelleren eller annet egnet og svalt sted for oppbevaring over noe tid. 

FLASKENE:

Jeg leste nettopp på Google noe om at man kan bruke brukte brusflasker i plast til saft. Jeg har en hel gjeng med tomme Loka-flasker liggende og tenkte: "Nå skal jeg prøve dette og se om det fungerer". For dette skal etter sigende være lettere og om man uansett kommer til å drikke opp saften ganske fort, så kommer den uansett ikke til å bli skjemt av bakterier. Ideen er å fryse ned saften når den har blitt avkjølt. Man skulle da ikke fylle flaskene helt opp, men bare ca. 85 prosent fylt for å hindre at saften ekspanderer for mye når man tiner den opp.  

Jeg valgte dog å bruke gammel, god fremgangsmåte selv om det medfører mer arbeid. 

Det viktigste argumentet er allikevel at jeg forsøker å bli kvitt plast. Det har vist seg ved ganske ny forskning at all denne plasten gir oss problemer. I Teknamagasinet står det å lese følgende:

"Små mikroplast- og enda mindre nanoplastbiter kommer inn i kroppen gjennom lungene eller tarmen, hvor de kan distribueres med blodstrømmen til forskjellige organer. Plastpartikler har blitt påvist i leveren, nyrene, testiklene, hjertet, tarmen og lungene, samt i blod, fostervann og sæd. Selv om denne forskningen er i sin tidlige fase, viser den tydelig at vi har plastpartikler i kroppen vår, sier han". 

Jeg har dessverre masser av kjøkkenutstyr i plast. Synes det blir vanskelig å skifte ut absolutt alt jeg har i plast og som brukes i mat i en omgang, så jeg har valgt å erstatte alt som må byttes ut etter hvert som de går i stykker slik at alt jeg har av kjøkkenutstyr kommer til å være i tre eller metall.

PREPARERE FLASKENE

1) Kjør flaskene en runde i oppvaskmaskin på 70 grader og kjør helst en hel time. Sett stekerommet på 100 grader. (Takk for tips, Karin! Da slapp jeg å koke dem i vann!!)

2) Når oppvaskmaskinen er ferdig, plukker du ut flaskene og setter dem inn i stekerommet som holder 100 grader.

3) La flaskene ligge i stekerommet på 100 grader i 15 minutter.

4) Flaskene er nå klare. De skal være glovarme, så vær forsiktig når du tar dem ut av ovnen! Sett den glovarme flasken under slangen, jeg bruker å sette en kjøkkenstol under og kle den med oppvaskhåndklær sånn at det ikke blir søl på stolen. Hold slangen (varm!!) ned i tuten på flasken, åpne klypa slik at saft kan renne uhindret ned i flasken. Når flasken er HELT full, sett på klypa igjen for å stoppe strålen.  

5) Så henter du ut neste flaske fra stekerommet og fortsetter helt til det ikke er mer saft i kjelen.

Idag ble det også baking av loff. Jeg savner ferskt brød. Her jeg bor får man aldri ferskt brød, men brød typ: Ferdigoppskjært og bakt for noen dager siden. Ikke mye å rope hurra for! 

I anledning fridagen, ble det litt brødbaking også. Dvs: Av loff. Det er jammen ikke mye som smaker meg bedre enn nybakt brød med ost! Og aller helst med ekte smør!

LOFF:

Ca. 900 gram hvetemel

50 gram fersk gjær

6 dl. Helmelk

2 ss. salt

1 egg

1 stor ss. smør som smuldres inn i melet. Så inn i ovnen. 200 grader i 45 minutter. 

 

HUA - så godt det var!

Det ble i alle fall en fridag som ble utnyttet til noe hyggelig!  

SIGBJØRN OBSTFELDER OM HØSTEN

Jeg tror, at naturen har sit deiligste liv når den blegner.

Intet dør så vakkert som blade. I de varmeste, vakreste farver jorden eier, klær de sig.

De tar imot døden, de længes mod at føle det skjære de skal forgå i dem. 

Villig bøier de sig for regnet,lar det glide smigrende nedover sig,

og fordi de ikke brydes med venlige magter, blir døden så sagte, så undefuldt deilig.

(Fra Dikt i samling - Prosa i utvalg (1993)

 PÅ OPPDAGELSESTUR I HAGEN

Liten tur i hagen og plukker epler för mörket kommer.

Rainy synes det er veldig merkelig med alt dette som faller ned fra himmelen og legger seg på marken.

Friskt og godt ute nå. Må skaffe en större sele til BamBam Granit så fort som mulig. Hans er jo altfor liten nå.

Vintereplene, Ingrid Marie, er på det beste. Kokt ny omgang med eplemos og den smaker nydelig. Den blir spist opp nesten med en gang. 

Skal ta en liten tur imorgen også og se om det er noe mose og kongler å finne. Pleier å väre mye av det.

Blir fint til juledekorasjoner. Dvs: Det blir fint hvis man får noen dager fri för jul så man får tid og kraft til å forberede jul. Hösten er årets fineste årstid her i Småland.

RAINY DEBUTERER PÅ UTSTILLINGSARENAEN!

Helgen 14. og 15. september debuterte prinsessen på utstilling i Västra Frölunda ved Göteborg! Vi hadde forberedt oss i et par uker med anskaffelse av diverse varer, med bading, föning, stell av pels og klör Pelsen ble etter badet og törkigen helt fantastisk vakker i fargene og teksturen outstanding! Vi pakket bilen full med alt vi trenger for en utstilling. Så satt vi kursen mot Västra Frölunda like ved Göteborg. Bilen ble pakket til randen - og enda litt til! 

Stor takk til verdens beste og snilleste oppdretter, Karin Stenholmer fra SE*Steelclaw's for all hjelp og stötte gjennom denne omfattende prosessen det er å forberede utstilling av katt! Dette var förste gang jeg stilte ut Maine Coon og dessuten förste gang på 20 år jeg stilte ut katt i det hele tatt!

Forrige gang stilte jeg Perser, en rase med betydelig tykkere, lengre, mer ullete og ofte krevende pels. Perserpels krever enormt forarbeide for å få ordentlig fin. Men - jeg fikk alltid masse skryt av dommere for pelsstell, så jeg var egentlig ikke nervös for det. Men var det ikke for Karin, ville jeg neppe ha turt å stille ut nå etter så mange år og dessuten en rase jeg tidligere aldri har stilt ut. 

Det jeg tenkte mest på, var hvordan Rainy kom til å takle alt dette. Den eneste bilturen Rainy hadde hatt til da, var da vi hentet henne i nede i byen for förste gang.  En kjöretur på bare 15 - 20 minutter. Jeg skulle selvsagt ha tatt henne med mer ut blant folk for å venne henne til steder med mye folk. Jeg skulle tatt henne med på flere bilturer osv. for å tilvenne henne å väre hjemmefra.

Det skulle dog vise seg at mine bekymringer ble gjort til skamme! Rainy-Baby-Coon var helt cool med absolutt alt. Med en biltur på 4 timer, å bo på et helt fremmed hotellrom i fire dager, og sist men absolutt ikke minst - selve utstillingen som varte i 2 dager og der hun var tvunget til å sitte i et pyttelite bur, finne seg i at et helt fremmed dommer-menneske tok i henne, kjente på henne og holdt henne opp og klådde og klådde. Hun ble til og med plassert på glattcelle for å vente på sin tur til bedömmelse!

Rainy syntes det var veldig cool! Hun satt og tittet på alle folkene som gikk forbi. Vi tok noen turer ut av buret der hun satt på min arm og alt var veldig spennende!

Jeg var så overrasket over hvor lett hun tok til seg alt det nye. Rainy er en liten kjempetöff jente som ikke er redd for noe i hele verden. Hun har heller aldri opplevd noe skremmende så lenge hun har levd, og har neppe greie på at noe som helst kan väre farlig.

På slutten av den siste dagen, var hun helt utslitt. Etter bedömmelsen gikk luften ut av ballongen, og hun bare lå i buret og sov. Stakkars, flinke lille jenta mi var sliten. Hadde den store gleden å bli kjent med noen flere utstillere av Maine Coon, og jeg fikk tipset om å heller legge på netting på toppen av buret til katten for bedre gjennomströmming av luft i buret. Dette er noe jeg kommer til å löse för neste utstilling.

Uansett fikk Rainy den 15. septbember 2024 sitt aller förste cert på Västsvenska Kattklubben av dommer Annika Berner og to kjempefine bedömminger har hun fått! Vi var kjempestolte og kjempeglade! Her ligger prinsessen og hviler på sine laurblad, eller närmere bestemt sin flotte kokarde med CAC på!

Det er veldig mye dödtid på utstillinger. Hvis katten ikke skal opp igjen i dommerpanelet, blir det timesvis med lite aktivitet. Både kattene og deres eiere blir trötte og slitne. Timene bare går. Men vi var så heldige at vi fikk prate litt med noen flere som stilte ut Maine Coon! 

Og dette er noe som gjör utstillinger kul! Man treffer andre med samme interesse og jeg traff virkelig noen fine mennesker som jeg gleder meg til å treffe igjen på utstillinger! Dessuten traff jeg eier av min hankatts pappa! Veldig artig, og dessuten fikk jeg bli litt kjent med de som stilte ut i buret rett "over gaten" for der hvor Rainy og jeg holdt til! 

Så jeg fikk så mange gode tips til hvordan jeg kan organisere alle ting og tang som jeg skal ha med på en bedre måte! 

Godis må til for flinke jenter! Når man er så dyktig og tålmodig som Rainy var i disse dagene, må det nödvendigvis vanke både godis, kos og ros! 

Resten av dagen gikk for Rainy sin del med på å kose seg og sove i buret. Selv om det var masse lyder både fra folk og fra katter lot Rainy seg ikke påvirke i det hele tatt. Fram til denne helgen var hun bare vant med de lydene og folkene som tilhörer "hjemme". 

Alle lydene, menneskene og kattene syntes hun var spennende, men på slutten av dag nummer to, var vi slitne begge to og gledet oss til å komme tilbake på hotellrommet. Få i oss litt mat, og få hvilt ut til den lange bilturen vi skulle ha neste dag.

Planen var å komme i seng tidlig så vi orket å komme på veien för rush-trafikken rundt Göteborg kom i gang. Bilen ble pakket sent på kvelden med alt vi ikke behövde neste dag så jobben avreisedagen ble lett.

Rainy syntes at trikken som gikk rett utenfor vinduet på hotellrommet vårt var svärt interessant. Den bråket ganske mye, men veldig spennende syntes Rainy. Da vi kom tilbake til hotellet igjen, kviknet hun til igjen og satt foran vinduet og spanet på trafikken på veien.

Vi hadde det så fint sammen, Rainy og jeg denne helgen. Gutta våre, Björn, BamBam og Bamli var hjemme i Småland og vi holdt kontakten med dem hele tiden.

Klart vi savnet dem hele tiden, men vi hadde hverandre, Rainy og jeg. Det var en fin reise vi gjorde sammen. En reise som på så mange måter skaper sterke bånd mellom katt og kattens menneske. Vi skaper minner, vi tar bilder og vi skriver blogg om reisen og opplevelsen vi gjorde sammen vi to.

Neste gang skal vi ha med oss SE*Steelclaw's BamBam Granit!

Den siste kvelden var det tid for litt mat og en hel masse kos! Klart vi tok med fåret. Dette fåret, et lite töydyr som er Rainy's baby.

Rainy sov som vanlig ved siden av meg den siste natten. Vi sov veldig godt og fölte oss uthvilt da vi satt oss inn i bilen og satt kursen mot Småland og gutta våre igjen.

Rainy var tydelig overlykkelig ved å slippes ut av reisekassen da vi endelig var hjemme igjen og hun tok selvsagt en lang runde gjennom hele huset for å sjekke at alt var på plass og at ikke noe hadde blitt endret hjemme i hennes fravär! 

Neste gang vi skal stille ut, gleder vi oss masse ekstra, for da skal vi også ha med oss vår yngste Maine Coon - en vakker og herlig gutt som er Rainy's lekekamerat. Han er yngre enn henne, men ganske mye större. Jeg tror dette kommer til å bli kjempegöy og jeg gleder meg veldig. Har dog tenkt på at jeg vil vente med utstillinger til våren igjen da jeg ikke har noe lyst til å kjöre på glatte vinterveier.  

Noen bilder av vår herlige kosegutt må vi ha med her! 

SE*Steelclaw's BamBam Granit a.k.a BamBam, a.k.a "Granitten".

En skjönn Maine Coon gutt, som har blitt veldig stor veldig fort! Teknisk sett og i de fleste sammenhenger er en han en kattunge selv om han nå er en "kattunge på nesten 6, 4 kilo!

Vi er så stolte av vår SE*Steelclaw's BamBam Granit! Han er en veldig sterk, tung, intelligent, kjärlighetsfull, leken, morsom, full av ville påfunn og ideer!

Han liker best å leke travhest ved å få med seg Rainy om omgjöre hallen til travbane! 

Vi trenger et skilt i hallen der det står: "FARE - KATTER I LAV HÖYDE!".

Her er det full fart på kattene! Aktivitet og glede - hver dag!

HÖST

Nå kommer høsten for fullt, og søndag den 27. oktober stiller vi klokkene en time tilbake. Mange av oss kan nyte en time lenger med søvn på morgenen!

Høsten er min yndingsårstid. September gir overskudd av epler, plommer, pærer, torget er fullt av ferske grønnsaker å lage god mat av. Man trekker inn ettersom mørket kommer krypende tidlig på kveldene.

I år blir oppgaven å finne ut hvordan mine katter skal trives like bra innendørs som utendørs. Vi har tre katter. En litt eldre, blåsmoke Perserherre på 14 år, samt to Maine Coons der vår Rainy (bildet til venstre) i skrivende stund er nesten seksten måneder gammel. Rainy er en fröken med fargen blåskilpadde sölvtabby med hvitt. Så har vi en Maine Coon hankatt med fargen svarttabby med hvitt, som i sin spede alder av 7 måneder allerede veier 6,2 kg! 

En vakker hankatt ved navn: SE*Steelclaw's BamBam Granit. (Bilde under).

Våre katter er vant til å være ute i kattegården. Vi har inngjerdet kattegård der kattene kan røre seg fritt, klatre i trær og spane på alt som er av fugleaktiviteter. Jeg har ikke hatt rasen Maine Coon mer enn litt over ett år, men allerede har jeg fått med meg at disse store og vennlige kjempene elsker uteliv, de elsker alt som går fort og som involverer bevegelse, lek og jakt!

Så da blir oppgaven for oss å finne ut andre måter kattene kan stimuleres på innendørs nå som mørket smyger seg innpå mer og mer og kattegården kommer til å bli mer og søle, vann og regn.

Når snøen endelig kommer skal de få være ute igjen og det blir spennende å se reaksjonen når de får snø under sine labber for første gang! 

Rasen Maine Coon kommer opprinnelig fra Maine i USA som ligger helt lengst nord i landet og der klimaet kan sammenlignes med skandinavisk klima, så de kommer fint å tåle litt snö!

Så har vi vår elskede, kosebamse Bamli som er 14 år. Han er verdens beste kosebamse, en klok, eldre herremann som er verdens snilleste, klokeste og mest harmoniske skapning verden har sett!

Finnes det noe herligere enn en eldre katt? Som har vært med oss i fjorten år, og som vi har kost med, pratet med og elsket i år etter år. 

Sin relativt høye alder til tross, er han frisk som en fisk. Han verdsetter å slappe av litt mer nå enn før, men det er som man kan forvente. Når det virkelig gjelder, så er han der med lynets hastighet - som da en mus hadde forvillet seg inn i huset og han var på saken fortere enn våre øyne rakk å registrere!

Så det ikke noe feil på refleksene i hvertfall! De er ikke dårligere nå enn på en kattunge!