Fra et sted like fjernt som det ytre roms uendelighet,
men samtidig
like nært som min egen puls spør jeg mitt eget speilbilde:
- Hvor ble du av?
- Lot du vinden som blåser gjennom skogen og over slettene ta deg med?
- Lot du ikke Solen skinne på deg og gi deg varme?
- Lot du deg sluke av de dype og mørke vannene der du dvelte for lenge?
- Lot du deg begrave under plikt og andres forventinger?
uten å legge merke til skjønnheten i hvert eneste øyeblikk?
Jeg svarer:
- Vinden som raser gjennom skogen og over slettene blåste vekk stien.
Alt jeg kunne se, var fotsporene etter de som gikk før meg.
På sine veier.
Mot sine mål.
Det var da skyggene stadig ble lengre og i erkjennelse av den kommende kveld, at Solens nærvær gjorde seg kjent.
- Og i de dype og mørke vannenes klare speilbilde kunne jeg skimte konturene av noe jeg engang hadde kjent.
Ved vannenes kilde, begynner veien tilbake.
Juliane, 12. november 2024
